Ordliste ved begravelse

Gravferd, begravelse, bisettelse og kremasjon er begreper som ofte blir brukt om hverandre med forskjellig eller samme betydning. Men hva betyr de egentlig?

Det vil vi gjerne hjelpe deg med. På våre nettsider bruker vi oftest ordet begravelse, i betydningen gravferdsseremoni. Enten en jordbegravelse eller kremasjon (bisettelse)

Det benyttes en rekke ord og uttrykk knyttet til dødsfall og begravelse. Mange av ordene brukes i flere betydninger.

Her i vår ordliste kan du lese mer detaljert om hva som ligger i de forskjellige ordene:

A

Den nærmeste pårørende som etter Gravferdsloven har rett til å sørge for gravferden. Det innebærer å bestemme hva som skal skje med den døde innenfor de rammene som lovverket gir. Rekkefølgen for retten til å sørge for gravferden er ikke den samme som arverekkefølgen.

Ektefelle, partner eller samboer ved dødsfallet har første rett til å sørge for gravferden, uavhengig av om vedkommende har arverett.

I de fleste tilfeller samarbeider de etterlatte om de viktigste avgjørelsene. Man kan allikevel ikke ta ansvaret for gravferden i fellesskap, det kan kun være én ansvarlig. Har den døde uttrykt eller skrevet ned sine egne ønsker, vil det være naturlig å ta hensyn til dette i planleggingen. Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Dersom slik erklæring ikke foreligger, har loven bestemmelser om i hvilken rekkefølge avdødes nærmeste etterlatte har rett til å sørge for gravferden. Dersom ikke nære etterlatte blir enige om hvem som skal ta ansvaret, avgjøres dette av kommunen. Kommunens avgjørelse er endelig og kan ikke påklages.

Gravferdsloven gir etterlatte rett til å sørge for gravferden, men ingen plikt. Kommunen sørger for gravferden, dersom avdøde ikke har etterlatte, eller de etterlatte ikke ønsker å benytte sin rett til å sørge for gravferden.

Fordelingen av avdødes verdier og gjeld. Se også skifte.

De som har rettmessig krav på verdier fra avdøde. Hovedregelen er at du er arving hvis du er tilgodesett i avdødes testamente, eller hvis arveloven bestemmer det.

Askespredning er et alternativ til gravlegging. Fylkesmannen gir tillatelse til askespredning etter reglene i gravferdsloven (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-06-07-32)

Retten til gravminne på gravplass opphører når man har valgt askespredning.
Les mer på Fylkesmannen.no.

B

Kjemisk konservering av avdøde for å bevare kroppen best mulig. Liket behandles inn- og utvendig med ulike kjemikalier, blant annet formaldehyd, som hindrer forråtnelse og opprettholder kroppens form. Et lik som er preparert etter de mest omfattende balsameringsmetodene, kan oppnå nærmest uendelig holdbarhet. Lenins lik i glassmonteren i Lenin-mausoléet i Moskva er kanskje verdens mest kjente, balsamerte lik.

Ordet balsamering strammer fra den greske antikken, og er en betegnelse på velluktende blandinger av harpikser og eteriske oljer, som var datidens kjemikalier.

Begravelse betyr egentlig å begrave avdøde i jorden.

I dagligtale brukes ordet begravelse ofte om en gravferdsseremoni, helt uavhengig av om den er knyttet til kremasjon eller jordbegravelse.

 

Eldre betegnelse på en medarbeider eller innehaver av begravelsesbyrå. Nå er yrkestittelen gravferdskonsulent.

Spesialbygget bil, basert på en personbil, for seremoniell transport av kiste med avdød.

Bisettelse er begrepet som brukes når gravferdshandlingen innebærer at avdøde «blir satt på vent.»

Bisettelse brukes om en gravferdsseremoni der avdøde skal kremeres, fordi kremasjonen faktisk skjer senere og ikke som en del av selve seremonien.

En gravferdsseremoni for begravelse, der kisten med avdøde av ulike årsaker ikke senkes i graven i løpet av seremonien, er per definisjon også en bisettelse. Dette gjelder for eksempel når seremonien gjennomføres et annet sted enn gravplassen, og de fremmøtte til seremonien ikke deltar når kisten faktisk settes i graven.


Frem til 1960-årene, kunne bisettelse også betegne en enkel seremoni som fant sted idet kisten med avdøde ankom kapellet eller kirken der begravelsen skulle skje. Særlig i landdistriktene var dette en utbredt tradisjon i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsen. Avdøde også bli bisatt til hjemmet, gjerne på gårder der kisten sto til oppbevaring i huset eller en driftsbygning frem til begravelsesdagen. Derfra ble kisten gjerne fulgt til begravelsesstedet av familie, naboer og venner umiddelbart før begravelsen.

 

Flere steder i Norge brukes fremdeles begrepet bisettelse om transporten av kisten med avdøde fra dødsstedet til begravelsesstedet, når dette ikke skjer samme dag som selve begravelsen. Ordet kapellføring ble også brukt om slik seremoniell transport av avdøde til begravelsesstedet før begravelsesdagen.

1: Innretning for bæring eller på annen måte forflytte en menneskekropp i liggende posisjon.

2: Synonym for kiste

Enkel form for gudstjeneste som kan inneholde bibellesning, preken, bønn og salmesang. I forbindelse med en samling ved kisten, som oftest holdt av en prest eller forkynner.

Andakt, av tysk Andacht som betyr oppmerksomhet

Bil som er tilrettelagt for transport av avdød på båre eller i kiste. En bårebil kan være en tilpasset varebil, eller et spesialbygget kjøretøy basert på enten en varebil eller personbil. I dagligtale skilles det sjelden mellom bårebil og begravelsesbil.

Oppsats eller sammenbinding av blomster, uten underlag eller oppsatsmateriale. På grunn av at blomstene ikke har noen støtte, kan bårebuketten bare lages opp til en viss størrelse. Større blomsterarbeider, må lages som båredekorasjon der støttende underlag benyttes.

En bårebukett kan leveres med hilsningsbånd, men det er også ganske vanlig at bårebuketter leveres med bare kort.

Blomsterarrangement bygget på underlag eller oppsatsmateriale, som leveres til «båren» i gravferdsseremonien. Båren er i denne sammenhengen en gammeldags, indirekte og upresis omskrivning av kisten.

Men – kistedekorasjon er et annet blomsterprodukt, med et helt annet bruksområde!

Båredekorasjon kan benyttes både med og uten hilsningsbånd.

D

Annonse som kunngjør dødsfallet, og eventuelt tid og sted for begravelsen, i enten papir- eller nettutgaven av en avis. Før det ble utbredt med aviser eller «annonce-courierer,» var det bedemandsvæsenet som informerte om dødsfall og begravelser. Bedemændene oppsøkte folk som antatt hadde tilhørighet til avdøde, og informerte om dødsfallet og når gravferden skulle foregå. Bedemandsvæsenet ble holdt levende frem til 1980-tallet i enkelte bygder på Vestlandet. Det danske ordet for gravferdskonsulent eller «begravelsesagent» er fremdeles bedemand.

Muntlig ord for legeerklæring om dødsfall. Legeerklæringen er grunnlaget for den offentlige registreringen og dokumentasjonen av dødsfallet, og dødsårsaken. På samme måte som medisinske journaler, er det bare legen og berørte myndigheter som skal ha innsyn i legeerklæringen, ikke familien, øvrige pårørende eller andre. I mange tilfeller skriver legen i tillegg en dødsfallsbekreftelse til de pårørende, som ikke inneholder medisinsk informasjon.

Et dødsbo er alt en død person etterlater seg av formue og gjeld. Dødsboet vil imidlertid bare eksistere frem til skiftet er gjennomført og dødsboet er fordelt på arvingene.

E

Brukes som betegnelse på personer med direkte relasjoner til avdøde, men inkluderer også personer som det ikke er naturlig å anse som pårørende. 

 

F

Gravsteder som er opprettholdt gjennom lang tid, gjerne flere generasjoner. Se grav.

Ansvarlig for gravstedet kalles fester. Bare én person kan være fester av et gravsted. Ved gravlegging er det som oftest anledning å feste ledig grav i samme gravsted for fremtidig behov.

Gravplassforvaltningen krever betaling – festeavgift – for tilleggsgraver, for graver som man ønsker å beholde ut over fredningstiden på 20 år, og når den gravlagte ikke har rett til fri grav i gravplasskommunen.

 

Graver som er eldre enn 20 år, og der fester ikke ønsker forlenget festetid, kan slettes og brukes på nytt.

I Norge er minste fredningstid for en grav 20 år. Etter utløpet av den første fredningstiden kan feste av graven fornyes for opptil 20 år. For fornyet feste krever de fleste gravplassmyndigheter betalt i form av festeavgift. Bestemmelsene om videre feste ut over fredningstid og en forlengelsesperiode blir fastsatt lokalt, men det er vanlig at de lokale bestemmelsene åpner for feste i inntil 40 år (60 års total brukstid) uten at ny gravsetting skjer.

Avdøde har rett til gratis grav i bostedskommunen.

G

Fysisk avgrenset sted på gravplass der kiste eller urne med avdød kan begraves, som kan utstyres med gravminne.

I Norge har alle rett til fri grav i bostedkommunen. I enkelte kommuner vil adressen avgjøre hvilken gravplass som kan benyttes. En ny grav er fredet i minst 20 år. Det innebærer at graven ikke kan brukes på nytt før etter at fredningstiden utløper.

Enkelte steder skilles det mellom urnegraver og kistegraver. Det kan som oftest gravlegges urner i kistegraver, men aldri kister i urnegraver.

Den som sørger for gravferden, skal gis anledning til å være ansvarlig for (fester av) graven. Fester kan søke gravplassmyndigheten om å sette opp gravminne på graven.

Fester eier gravminnet, og har ansvaret for å holde det i god og forsvarlig stand.

Gravsteder som er opprettholdt gjennom lang tid får karakteriseres ofte som familiegravsteder. Det er fester alene som bestemmer hvem som kan gravlegges i gravstedet, dersom det er ledig plass.

 

Gravferd er et uttrykk for hele perioden fra dødsfallet skjer og frem til avdøde er gravlagt. Gravferden regnes som gjennomført når kisten med avdøde er senket i graven eller kremert. Gravferden i form av kistebegravelse eller kremasjon, skal skje innen 10 virkedager etter dødsfallet.

Ved kremasjon kan også tiden frem til urnen er gravlagt eller asken er spredt, omtales som en del av gravferden. Urnenedsettelse eller askespredning skal gjøres innen 6 måneder etter kremasjonen.

 

Yrkestittel for medarbeidere i begravelsesbyrå.

Lov med bestemmelser knyttet til gravplass, kremasjon og gravferd. Det er også sentrale og lokale forskrifter til gravferdsloven.

Ritualmessig, høytidelig samling under gravferden. I dagligtale brukes ofte «begravelse» som uttrykk for gravferdsseremoni.

 

Se gravplass

Gravminne er en varig markør på et gravsted. Det er vanlig avdødes navn med fødsels- og dødsdato er skrevet på gravminnet. I Norge er det aller mest vanlig at gravminner lages i stein.

 

Den som er ansvarlig for graven avgjør om det skal settes opp gravminne, og hva slags gravminne som settes opp. Gravferdsloven med forskrifter stiller krav til gravminner når det størrelse og utforming. I tillegg er det tekniske krav til gravminne og fundament.  Gravminnet skal godkjennes av gravplassmyndigheten før det monteres.

 

Den som er ansvarlig for graven plikter å holde graven i hevd. Dette innebærer at gravminnet ikke forfaller, er til sjenanse eller er til fare for dem som ferdes på gravplassen. Gravminnet kan påføres flere navn, og det kan også gjenbrukes på andre graver hvis graven det står på blir slettet. Opprinnelig tekst blir da ofte fjernet.

Gravplass er den formelt riktige og offisielle betegnelsen for et område som er satt av til å begrave døde mennesker. I Norge er gravplassene ofte anlagt i tilknytning til en kirke, og omtales da som en kirkegård. De aller fleste gravplasser er åpne for gravlegging uvhengig av religiøs tilhørighet, selv om de i sin tid ble anlagt i tilknytning til en kirke. Gravplasser som ikke ligger i tilknytning til noen kirke, omtales som gravlunder.

De fleste gravlunder har et kapell eller seremonirom, som kan benyttes uavhengig av religiøs tilknytning.

Stadig flere kommuner innretter gravplasser, eller soner av eksisterende gravplass, for gravlegging av avdøde med livssyn som stiller religiøse krav til gravstedet, eksempelvis at gravene orienteres i en bestemt himmelretning.

Gravminne i stein som settes opp som varig markør på et gravsted. På den er det vanligvis skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår. I nyere tid er det vanlig å ta med full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Det har vært vanlig å sette religiøse symboler på gravminnet. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk utsmykning på gravminnet.

 

Gravminner har ofte et kort minneord. De aller mest brukte er Takk for alt, Minnes i kjærlighet, Hvil i fred, Høyt elsket – dypt savnet, men det finnes mange flere.

H

Betegner som regel nødvendig transport av avdøde før kisten er tatt i bruk. Se transport

Humanistisk begravelse, (tidligere borgerlig gravferd) er livsynsorganisasjonen Human-Etisk Forbunds (HEF) gravferdstilbud. Humanistiske begravelser gjennomføres med et ritualmessig preg ledet av en gravferdstaler fra HEF. HEF står for et humanistisk livssyn som tar avstand fra all religion. En humanistisk begravelse vil derfor normalt ikke kunne ha musikk eller andre innholdselementer med religiøst preg.

HEF tilbyr sine gravferdstalere til alle, uavhengig av medlemskap i livsynsorganisasjonen. For ikke-medlemmer koster tjenesten flere tusen kroner, mens den for avdøde medlemmer er betalt gjennom medlemskapet.

I

Institusjon er en betegnelse som i dagligtalen hovedsakelig brukes om bygninger med behandlings- og pleieformål, slik som sykehus, sykehjem og bofellesskap.

K

Et kapell betyr opprinnelig et vigslet kirkehus, som en avlastningskirke for en del av et sogn eller ved bestemte kirkelige handlinger. Gravkapellene som ble reist på gravplassene og som del av krematoriene for å ivareta gravferdshandlinger, er særlig aktuelle i begravelsessammenheng. Etter hvert har de fleste gravkapeller blitt nøytralisert, og åpnet for gravferdsseremonier helt uavhengig av tro livssyn. Ordet kapell var imidlertid så innarbeidet i språket, i betydningen «et sted for gravferdsarrangement,» at de aller fleste seremonirom heter og omtales som kapeller.

 

I kapellene var det ofte innredet bårehus og etter hvert kjølerom for oppbevaring av avdøde frem begravelsen. Likhus, eller kjølerom for oppbevaring av avdøde, i sykehus og institusjoner kalles gjerne også kapell, siden de mer presise navnene oppfattes som brutale og vanskelige å bruke, særlig overfor nyslåtte pårørende.

 

Stadig flere gravferdslokaler, særlig i forbindelse med nybygging, heter nå seremonirom i stedet for kapell. Eksempelvis Moholt seremonirom ved Trondheims krematorium, Vestfold krematoriums seremonirom og Kalnes seremonirom ved Sykehuset Østfold i Sarpsborg. 

Gammelt ord for seremoniell transport av avdøde til begravelsesstedet før begravelsesdagen. Se bisettelse.

Gravplass anlagt i tilknytning til en kirke.

 

Med kirkelig begravelse menes begravelse etter den norske kirkens ordning. De fleste begravelser i Norge er kirkelige, og slik har det vært i 200 år. Inntil ca. år 1800 var norsk gravferdsskikk at mesteparten av gravferden ble gjennomført dugnadsbasert og privat, selv om kirken tilkjempet seg en stadig større rolle i gravferden på 16- og 1700-tallet. Kirken fikk blant annet gjennomslag for en lovendring, som påbød prestens medvirkning i alle gravferder. Befolkningen valgte i stor grad å se bort fra lovpåbudet og fulgte sin opprinnelige dugnadstradisjon, inntil det i år 1800 ble innført strenge straffer for å bryte prestepåbudet ved gravferder. I løpet av kort tid ble praktisk talt alle gravferder gjennomført i kirkens regi, og kirken har opprettholdt sin posisjon ved gravferder i vesentlig større grad enn utviklingen på andre samfunnsområder og livsfaseriter skulle tilsi.

I 2018 var 70% av befolkningen medlemmer i den norske kirke, mens 87% av gravferdene var i kirkens regi. I 2008, 10 år tidligere, ble over 93% av alle gravferder arrangert i regi av kirken, som samme år hadde 82% av befolkningen som medlemmer. Andelen gravferder i kirkens regi sank jevnt, men langsomt, gjennom hele tiårsperioden fra 2008 til 2018 mens fallet i medlemsandel var langt brattere.

Den kirkelige gravferdsseremonien følger en fast liturgi (kjøreplan) med et klart gudstjenestelig preg. Det kan gjøres små lokale eller personlige tilpasninger, men de kirkelige gravferdsseremoniene er i all hovedsak helt like. Generelt inneholder den kirkelige gravferdsseremonien disse elementene:

·       Klokkeringing 

·       Fellessang av salmer

·       Minnetale 

·       Skriftlesning 

·       Preken 

·       Jordpåkastelse

Ved begravelse bæres kisten ut og senkes i graven etter siste salme. Ved bisettelser avsluttes seremonien ved jordpåkastelse inne i seremonilokalet, før kisten senkes eller bæres ut til bil.

Bruk av kirkerom til gravferdsseremoni er som regel forbeholdt gravferdsseremonier etter Den norske kirkens ordning, der den døde var medlem av kirken. I enkelte tilfeller blir kirken også tillatt brukt til gravferder etter andre ordninger. Det er opp til den lokale kirkelige ledelsen å bestemme hvordan kirkerommet kan benyttes.

I enkelte kommuner må man betale gebyr for bruk av kirken til gravferd, dersom kommunen stiller andre, egnede lokaler til rådighet for gravferdsseremonier. Mange steder finnes det seremonirom på gravplassen eller i krematoriet. Disse skal hovedsakelig være nøytrale, slik at de er egnet til å gjennomføre seremonier uavhengig av trosretning eller livssyn. I mange tilfeller kan det, særlig i gamle seremonirom, allikevel forekomme kirkelig utsmykning, selv om det brukes som et livsynsnøytralt lokale

 

 

En avlang kasse som avdøde blir plassert i for oppbevaring, transport og gravlegging eller kremasjon. I Norge stiller loven krav om at kiste skal benyttes i alle gravferder. Det stilles også en rekke tekniske krav til kistens egenskaper som styrke, nedbrytbarhet i jord og forbrenning ved kremasjon.

Kister og urner med tilbehør som skal benyttes i Norge, skal være godkjent av SKU (https://gravplasskultur.no/sku/prosedyrer-for-godkjenning/)

 

Blomsterdekorasjon som monteres oppå kisten. Den ansvarlige for gravferden bestemmer hva slags kistedekorasjon som skal benyttes og hvem som skal nevnes på hilsningsbåndet. Det benyttes ofte ikke hilsningsbånd på kistedekorasjonen når det er helt åpenbart hvem som er avdødes aller nærmeste.

Grav til jordbegravelse av kiste.

Det kan som regel senere gravlegges urner i et gravsted opprettet som en kistegrav, men ikke omvendt.

Etter at en person er død, vil personen bli flyttet til et kjølerom. I sykehus og institusjoner omtales ofte kjølerommet som kapell, særlig overfor pårørende. Avdøde oppbevares i kjølerom av hygieniske årsaker, særlig for å forhindre uønsket lukt og degenerering av kroppsvevet før begravelsen finner sted.

Kondolanse er å uttrykke sin medfølelse ved et dødsfall.

Kondolerer brukes som hilsningsord til den avdødes etterlatte, for å vise medfølelse og empati etter dødsfallet.

 

En kondolanse kan gis muntlig under begravelsen, eller når man møter de etterlatte for første gang etter at dødsfallet har skjedd.

 

Det er vanligst å kondolere personlig, men kondolanse kan også uttrykkes skriftlig på minnesider på Internett, i sosiale medier, i et kort eller brev. r.

 

Ordet kommer fra latin condolere, som betyr «å føle med.»

Betydningen er lite kjent. Mange oppfatter derfor ordet kondolerer som upersonlig, gammeldags og formelt, og foretrekker andre uttrykk med for medfølelsen:
«Jeg tenker på deg/dere»

«Jeg føler med deg/dere»,

«Jeg jeg er med deg/dere i sorgen»

Eller «Jeg forstår hvordan du/dere har det nå.»

Et stille, litt langvarig håndtrykk eller klem uten ord, er like god skikk og bruk i Norge.

 

Sirkelformet blomsterdekorasjon som en oppmerksomhet, hilsning og heder til avdøde. Kranser sendes kun til selve gravferdsseremonien, og benyttes så godt som alltid med hilsningsbånd.

Kremasjon innebærer at kisten med avdøde forbrennes. I Norge, og hele den vestlige verden, utføres kremasjoner i godkjente krematorier med spesiallagede ovner.

Asken etter kremasjonen samles i en urne. Urnen skal gravlegges, eller asken spres, innen 6 måneder etter kremasjonen.

Den som sørger for gravferden, bestemmer om avdøde skal kremeres, dersom avdøde selv ikke hadde gitt uttrykk for å være motstander av kremasjon. Flere religioner har forbud, påbud eller anbefalinger om kremasjon.

Av alle som dør i Norge kremeres en andel på ca. 40%. Kremasjonsandelen har tradisjonelt vært høyere i byene enn i landdistriktende, men vært svakt stigende i landet under ett gjennom hele etterkrigstiden.

 

L

Alle dødsfall bekreftes av enten elektronisk eller på papir av en lege.

Meldingen skjer etter hvert elektronisk. Dødsdatoen blir da registrert direkte i folkeregisteret. Papirbaserte legeerklæringer om dødsfall må fremdeles leveres til Tingretten, som sørger for registreringen.

Når Tingretten mottar en melding om et dødsfall fra begravelsesbyrået, vil Tingretten kontrollere at dødsdato er registrert i Folkeregisteret. Mulige arvinger, eller ansvarlig for gravferden, vil deretter motta et orienteringsbrev. Hvis dødsfallet ikke er registrert i Folkeregisteret når Tingretten mottar meldingen fra begravelsesbyrået, betyr det som regel at legeerklæringen foreligger på papir. Da er det Tingretten som sender melding om dødsfallet til Folkeregisteret, og registreringen tar noe lenger tid.

Bil for transport av avdøde. Se også begravelsesbil og bårebil.

Kjønnsnøytral plagg til påkledning av avdøde i kisten. Som oftest en hvit, lang kjortel med krage. Likskjorten er produsert av nedbrytbart og brennbart stoff, slik at den kan benyttes både til begravelse og kremasjon. Det er strenge godkjenningskrav til kistens funksjons- og miljøegenskaper. Dette inkluderer avdødes påkledning. Kister og urner med tilbehør som skal benyttes i Norge, skal være godkjent av SKU (https://gravplasskultur.no/sku/prosedyrer-for-godkjenning/)

 

M

En minnegave til et avklart formål er en vanlig måte å vise deltagelse i sorgen til de pårørende. De pårørende vil som regel annonsere om de ønsker minnegave «i stedet for» blomster, eller om en minnegave er «like kjært som» blomster.

Minnelund er et definert område av en gravplass, hvor urner eller enkelte steder også kister gravlegges anonymt. Bare gravplassforvaltningen kjenner posisjonen der den enkelte urnen eller kisten er gravlagt. Ingen utenom betjeningen får være tilstede når urnen eller kisten gravlegges. En minnelund kan også være et sted anlagt til minne om en bestemt eller en gruppe avdøde, for eksempel krigsminnelunder.

 

Minneord er en kort hilsen under selve seremonien. Minneord er vesentlig kortere enn en minnetale og fokuserer på enkeltdeler av avdødes liv – som for eksempel en hilsen fra arbeidskolleger, en organisasjon eller forening som avdøde var aktiv i.

Minneord brukes også om et kort utsagn, som brukes i dødsannonser, på blomsterbånd og gravminner for å uttrykke sorg, heder og relasjon til avdøde, eksempelvis:

Hvil i fred!

Høyt elsket, dypt savnet.

Takk for alt du var for oss. 

Etter gravferden er det mange steder vanlig å holde minnesamvær. Dette er en uformell sammenkomst, der avdødes familie, venner og nære forbindelser samles til et måltid og utveksler minner. Under minnesamværet er ordet ofte fritt, og det fremføres mindre formelle og forberedte taler og minneord. I forhold til tidligere tiders gravøl har minnesamvær en langt mer moderat form.

En dedikert side på Internett, for å hedre avdøde digitalt. Minnesiden inneholder som oftest informasjon om dødsfallet, eventuelle minnegaver, informasjon om begravelsen og mulighet til å sende kondolanser, tenne lys og generelt vise sin deltakelse ved dødsfallet.

Tradisjonen med å holde en minnestund for den avdøde går tilbake til hedensk tid, da man hedret vedkommende gjennom 7 hele dager etter dødsfallet. Det ble brygget et eget øl – gravøl – som også ble brukt som arveøl for å høytidelig markere arvingenes overtakelse av gården.

I vår tid holdes minnestunden som regel umiddelbart etter at gravferdsseremonien har funnet sted, og forventningene om utstrakt alkoholservering i minnesamværet er langt mindre utbredt enn i gamle dager.

Minnetalen er lengre, detaljert forberedt og ofte litt formell i språk og tone. Minnetalen tar for seg helheten i avdødes liv. En minnetale som er forberedt og fremført av en god taler, gjør at selv tilhørere som ikke kjente avdøde kan danne seg et bilde av hvordan avdøde var som person.

Gjenkjennelse, men også elementer som er nye eller uventede for mange tilhørere, er med på å gjøre minnetalen levende og interessant. Ofte trekkes lune, litt humoristiske episoder fra avdødes liv frem i minnetalen. Slike ting som fremaller lett humring, kan gjøre situasjonen mye lettere og mer minneverdig både for de nærmeste pårørende og øvrige fremmøtte.

Minnetalen forberedes og fremføres som regel av seremonilederen eller en representant fra familien.

N

I navnet minnelund skjer gravlegging på et felt der det ikke kan settes opp egne gravminner, men de pårørende kan kjøpe en navneplate med avdødes navn og datoer som monteres på et felles minnesmerke. Navnede minnelunder har et felles gravminne der plaketter med navnet på alle gravlagte monteres. Det enkelte gravstedet blir ikke markert, men pårørende kan delta ved urnenedsettelsen.

 

O

Obduksjon er en sakkyndig, fysisk likundersøkelse. Vitale deler av kroppen åpnes med kirurgiske inngrep, og kroppens organer og vev undersøkes direkte og gjennom prøver som analyseres i laboratorium etter at obduksjonen er gjennomført. Avdøde obduseres i forskningssammenheng, som utdannelse og trening for medisinsk personell – og for å fastslå dødsårsaken.

En medisinsk obduksjon er en ren vitenskapelig undersøkelse og iverksettes enten fordi

i.)              legen som erklærer dødsfallet

ii.)             avdødes behandlende lege(r)

iii.)           avdødes fastlege

mener at en obduksjon er riktig eller nødvendig. I sykehus med patologiske avdelinger kan også avdøde trekkes ut til obduksjon for generell forskning, utdannelse og øvelse uten at det ligger noen medisinsk vurdering bak dette.

 

Rettsmedisinsk obduksjon utføres av rettsmedisinske patologiske avdelinger på oppdrag for Politiet. En rettsmedisinsk likundersøkelse har særlig fokus på dødsårsak, spor etter kriminelle handlinger, mulig bevismateriale og toksikologiske spor (spor etter kjemiske substanser, eksempelvis narkotika).

Bransjeuttrykk for transport av avdøde.

O

En personlig og livsynsåpen seremoni som gjør det mulig å kombinere uttrykk fra forskjellige tradisjoner. Personlige begravelser planlegges sammen med familien og er ikke bundet til noen bestemt form- eller innholdselementer. Seremonilederen er livssynsnøytral, men vil foreslå ritualmessige og seremonielle elementer som gir seremonien et verdig og høytidelig preg. Seremonien kan gjerne inneholde religions- eller livsynsbetingede elementer, dersom det fremføres av andre enn seremonilederen. Personlig begravelse er et tilbud fra enkelte begravelsesbyråer som har spesielt utdannede og personlig egnede seremoniledere. I noen tilfeller ledes seremonien av de pårørende selv, eller en erfaren skuespiller, artist eller tilsvarende. Prisen for en personlig begravelse er omlag tilsvarende prisnivået til livsynsorgansiasjoner som bistår ikke-medlemmer.

Brukes som betegnelse på avdødes nærmeste etterlatte, altså personene med de aller tetteste båndene til avdøde. Som oftest den aller nærmeste familien.

 

S

En privat samling tilrettelagt av begravelsesbyrået med avsatt tid til å samles rundt kisten. Også en mulighet for å se avdøde.

Rom eller bygninger spesielt tilrettelagt for gjennomføring av gravferdsseremonier. Seremonirom er et mer korrekt og moderne begrep enn «kapell» for et lokale som kan benyttes til gravferdsarrangementer uavhengig av tro og livssyn.  eller religionstilhørighet.

En skifteattest er et dokument som opplyser hvem som er arvinger i dødsboet, og at Tingretten har bekreftet hvordan dødsboet er fordelt mellom arvingene. Skifteattesten gir fullmakt til å disponere boet i tråd med den bekreftede fordelingen. Skifteattesten er en  legitimasjon av de rette arvingene, og gir mulighet til å få overført verdier fra dødsboet.
Dersom dere er flere arvinger, må den som påtar seg å gjennomføre skifteoppgjøret få fullmakt fra de øvrige arvingene. Se fullmaktsskjema.

 

 

Skifteretten var tidligere betegnelsen på den domstolen når skiftesaker, det vil si dødsbo, skilsmisser og konkurssaker ble behandlet.

I 2003 ble navnebruken modernisert, og det korrekte navnet for domstolen som fastsetter arveoppgjøret er Tingretten. I daglig tale er det fremdeles vanlig å bruke ordet skifteretten, når man omtaler domstolen som fastsetter arveoppgjøret. Tingrettene dekker geografiske områder som i stor grad tilsvarer fylkesinndelingen frem til 2020. Arveoppgjøret fastsettes normalt av Tingretten der avdøde bodde.

Sorg er en følelsesmessig tilstand som utløser sterke emosjonelle nerveimpulser.

 

Sorg er en tapsreaksjon, så som for eksempel bortgang av en nær slektning, plutselig eller progressivt forløp av en sykdom eller ved kraftig, psykisk ubalanse. Sorg er en naturlig, følelsesmessig reaksjon på en ytre hendelse. Sorgen kan i den tidlige fasen, bare i beskjeden grad kontrolleres av bevisstheten vår og våre vanlige, mentale verktøy for følelsesmessig håndtering. Ved dødsfall opplever noen umiddelbart sorgen som en sjokkreaksjon – en sterk, voldsom og fysisk tilstedeværende følelse. Andre opplever at sorgen inntrer gradvis og nærmest snikende over lengre tid.

 

Bearbeiding av sorg er en individuell psykologisk prosess der familie, venner og omgangskrets spiller en viktig rolle. Barn,  ungdom og ensomme voksne er spesielt utsatt for uforutsette påkjenninger ved sorg.

Historisk betegnelse for å drapere den avdøde i likklede i kisten, når likskjorte eller andre klær ikke benyttes.

Syning er et uttrykk som brukes når noen ser en avdød eller liket vises fram. Den avdøde kan være i en seng, på en båre eller i en kiste. En syning kan finne sted når som helst mellom i løpet av gravferden, men det anses utilbørlig dersom kisten åpnes etter at gravferdsseremonien har funnet sted.

Før var det vanlig praksis med visning eller syning av liket (likskue), likvake, båreandakt og utsynging i forkant av at likfølget førte kisten med avdøde til selve begravelsesstedet.

T

Transport er en nødvendig del av gravferden. Hovedsakelig skjer transport etter at avdøde er lagt i kisten. Dersom dødsfallet skjer på et sted som ikke er egnet til nedlegging i kiste, transporteres avdøde på båre. Transport av avdøde på båre omtales ofte som henting. Transportbehovet er ulikt i de enkelte gravferdene, avhengig av dødssted og hva som skal arrangeres i forbindelse med gravferden. Bilene og utstyret som benyttes ved transport av avdøde, er spesialtilpasset for formålet.

U

Tett beholder til asken fra en kremasjon.

Det finnes et stort utvalg av urner med forskjellig form, design og utsmykning.

Urner som skal benyttes i Norge må tilfredsstille strenge krav, og være godkjent av SKU (https://gravplasskultur.no/sku/prosedyrer-for-godkjenning/)

I motsetning til hva som er tilfellet i mange andre land, skal urner i Norge være raskt nedbrytbare i jord, og være fremstilt av organisk materiale. I andre land er det like vanlig at urnene produseres i varige materialer, som metall, keramikk, glass eller plast. Asken fra avdøde som er kremert i utlandet må derfor ofte legges om til en godkjent urne før gravlegging i Norge.

En urnegrav i et vanlig felt med mulighet for å reise eget gravminne. Størrelsen på urnegravene som er tilgjengelige kan variere mellom gravplasser og kommuner. Det er vanlig at et urnegravsted har plass til gravlegging av mellom to og åtte urner.

Gravsted der flere urner gravlegges i samme felt, eller et definert område av en gravplass der urnegravene som regel anlegges i naturlig formasjon og ikke følger et rute- eller linjemønster. Gravsted i urnelund må ha en fester, og pårørende kan delta i urnenedsettelsen.

Det stilles ofte helt spesielle krav til gravminner på urnelunder.

 

Hovedregelen i Norge er at urnen med asken etter kremasjonen skal gravlegges innen 6 måneder etter at kremasjonen har skjedd.

 

Gravplassforvaltningen i kommunen der urnen skal gravlegges, eller krematoriet, oppbevarer frem til gravleggingen skal skje.

Dersom asken skal spres, blir urnen utlevert til ansvarlig for gravferden når askespredningen skal finne sted.

Når askeurnen skal gravlegges et annet sted enn der den oppbevares, sørger krematoriet og gravplassforvaltningen for at utlevering eller forsendelse skjer på en slik måte at urnen ikke kommer på avveie.

Urnen gravlegges i et gravsted. Urnenedsettelsen kan anta ulik form og ha varierende grad av deltakelse og seremonielt innhold. Når urnenedsettelsen er den avsluttende handlingen av en gravferd der det allerede er gjennomført en hovedseremoni (gravferdsseremoni; bisettelse; begravelse), kan urnen settes ned i graven i stillhet av gravplassbetjeningen, de pårørende kan være tilstede, eller det kan skapes et seremonielt innhold rundt urnenedsettelsen.

Urnenedsettelsen kan også utgjøre den hovedsakelige gravferdshandlingen: Seremonien, som gjerne kalles urnebegravelsen, kan utføres på akkurat samme måte som for en kiste. Det er også fullt mulig å gjennomføre en hovedseremoni med urnen, uten at urnenedsettelsen skjer samtidig. Det er da presist å betegne seremonien som en urnebisettelse. En urnebegravelse eller urnebisettelse åpner for langt større fleksibilitet knyttet til tid, sted og form enn om seremonien skal gjennomføres rundt kisten.

V

Se syning