Kremasjonsurner – en historisk og ærverdig skikk

Mennesker som levde i tidlig stenalder benyttet urner for sine avdøde, og kremering ser ut til å ha vært en ofte valgt metode ved dødsfall. Forskning har vist at dette var en ærefull måte å vise respekt for de døde på. Med innføringen av kristendommen ble det mer utbredt med begravelse, ikke kremasjon, og det var ikke før siste halvdel av 1800-tallet at kremasjoner igjen ble vanlig. Blant annet promoterte kirurgen til dronning Victoria av England kremasjon, og han grunnla også sin egen interesseorganisasjon for kremasjon i 1874.

I Norge er det i dag om lag 10 – 14 000 kremasjoner årlig. Dette har ligget stabilt de siste 10 – 12 årene, og i 2019 ble oppimot 44% av alle avdøde i Norge kremert. Etter en kremasjon har funnet sted samles asken i en urne, denne skal så forsegles og merkes. Som hovedregel kan den ikke utleveres til de etterlatte, men skal oppbevares av gravplassmyndigheten. En askeurne skal oppfylle krav om organisk materiale, og være nedbrytbar innen den fredningstid som gjelder for gravplassen.

En urnenedsettelse er der urnen settes ned i en grav på en offentlig gravlund. Det kan arrangeres å holde en seremoni i anledning urnenedsettelse, det kan også kombineres med en bisettelse. Hovedregelen i Norge er at asken etter kremasjon skal gravlegges innen seks måneder. Dette gir rom for å ha en viss tidsperiode mellom kremasjonen og urnenedsettelsen. En urnelund er begrepet som brukes for et definert området på en gravplass der urner gravlegges. Det er vanlig at pårørende deltar i urnenedsettelsen, og gravstedet i en urnelund må ha en fester.