Hjertespesialisten som brukte hjertemuskelen i møte med døden

Innimellom kronikker som handler om å peke ut syndebukker og klager over dårlige rammebetingelser, dukker det heldigvis opp tekster som treffer hjertemuskelen.

Wenche Helene Andersens beretning om farens aller siste legebesøk var et sånt innlegg for meg. I møtet med sin dødssyke pasient valgte legen å snakke om det levde livet og drømmene Knut fortsatt hadde, selv når det gikk mot det siste.  Når beskjeden egentlig var at drømmenes tid snart var forbi, valgte legen likevel å snakke om det.

For en menneskelig gest.

Det er noe sårt og vakkert ved denne samtalen. Selv om den handlet om døden, var det gleden og verdien av livet som fikk mest plass. Og livet er kanskje en god måte å angripe døden på. For er det noe vi vet, så er det at folk synes det er  vanskelig å snakke om døden. Halvparten av oss sliter med det, viser en undersøkelse InFact har gjennomført for oss.

Ikke bare syns vi det er vanskelig i seg selv, vi er også redd for å gjøre den vi snakker med lei seg og ikke vet vi hvordan vi skal gjøre det.

Det er her hjertespesialist Knut viser oss vei. Ved å snakke om livet, både det vi har gjort og det som fortsatt bare er en drøm, får vi perspektiver som gjør det enklere å gripe også livets siste padletak. Både Knut, datteren og legen visste at samtalen om padleturen fra Mylla til Maridalen egentlig var en samtale om at døden nærmer seg.

Som leder av et stort begravelsesbyrå møter jeg døden hver eneste dag. Mange spør meg hvordan det er å jobbe så tett på døden. Om jeg blir deprimert. Redd. Trist.

Det blir jeg ikke. Tvert imot får jeg livskraft.

I våre møter med mennesker i sorg og krise er det vår tydelige erfaring at samtaler om døden, gjør den enklere å håndtere for dem som står igjen.

Men når vi ikke har verktøyene for å snakke om det som er tungt, syns jeg vi skal la oss inspirere av Knut. Start den vanskelige samtalen med å snakke om livet. Om det som har gitt mening og glede. Og om drømmer. Drømmene som er levd ut, og de som fortsatt står på lista.

For selv om det kanskje er vanskelig å se for seg, er det faktisk livet som står i sentrum, også for oss som jobber med begravelser. Det er det levde livet, drømmene og erfaringene vi får høre om når livets siste seremoni skal planlegges. Tårer i smerte blandes med de vi gråter i glede. Og selv om døden er ugjenkallelig, kan faktisk drømmer leve videre. En datter kan følge i sin fars fotspor, et testamente eller en siste hilsen kan skape glede og bety mye for mange, selv om den døde ikke lenger er.

Jeg pleier å si at en samtale om døden, ofte ender opp med å bli en god samtale om livet. Knut har inspirert meg til også å tenke motsatt. En god samtale om livet, kan også være en god samtale om døden. 

Så takk til hjertespesialist Knut for å bruke hjertemuskelen. Og takk til Wenche som deler raust.